Bak murene

Han ble berømt som «Roof Man», takket være sine mange – og forbløffende like – innbrudd ovenfra, gjennom hull han selv hadde skapt. Takmannen var i det hele tatt et vanedyr, og store kjeders strenge rutiner ga ham en særlig forkjærlighet for dem: Så mange McDonald's-restauranter fikk besøk av ham at en talsmann for selskapet slo fast at denne karen var «meget merkelojal».

Ifølge den amerikanske arkitekturskribenten Geoff Manaugh hadde takmannen oppdaget den perfekt forbrytelse, «som kunne bli gjennomført igjen og igjen, i ulike byer, storbyer og stater, trolig til og med i ulike land, dersom han hadde slått seg på resten av verden, og kunnskapen hans – timingen hans, bevegelsesmønsteret hans – ville bare bli rikere for hver gang».

At lovbryteren med den særlige sansen for «romslige mønstre» etter omsider å bli tatt klarte å rømme under en bil, kan ikke ha overrasket noen. Deretter skapte han et hjem først inne i hittil ukjente rom i én kjedebutikk, deretter i en annen. Han fylte dem med Spider Man-effekter, et pasesende valg for en som brukte sine bygde omgivelser på så utradisjonelle måter.

«'Hemmellige passasjer', 'flukthull', leiligheter gjemt i veggene og provisoriske innganger i oppkuttede tak: Dette er den arkitektonsiske verdenen takmannen levde i og beveget seg gjennom, et univers av romlige muligheter gjenmt dypt inne i dem vi selv har», oppsummerer Manaugh i sin ny bok, «A Burglar's Guide to the City».

Ukjent by. Blant de mange eksentrukerne som opptrer i Manaughs orginale, underholdende tilskudd til det internasjonale arkitekur- og urbanismebiblioteket, er takmannen trolig den aller rareste. Forfatteren kaller – med en åpenbar beundring han sent i boken ser seg nødt til å moderere – innbrudd for «en ny vitenskap om byen». Hans anliggende er å undersøke innbruddstyvens egenartede blikk. Der de fleste av oss straks beveger oss mot døren når vi vil inn et sted, faller mang en tyvs blikk snarere på tak og vegger og detaljer ved dem som kan avsløre altenative inngansmuligheter.

Ved hjelp av et fargesprakende materiale – hentet fra bøker, medier og egne intervjuer – viser Manaugh at det finnes mange andre veier inn i bygninger enn man skulle tro, at byer og bygninger inneholder mye vi ikke ser, og i det hele tatt at våre byde omgivelser kan tas i bryk på eganske andre måter enn dem arkitektene forestilte seg da de skapte dem.

Manaugh mener at menneskene som beytter seg av disse mulighetene, har minst like interessante ting å fortelle om husene som bygningenes skapere har.

Ved siden av takmannen er George Leonidas Lesie verdt å trekke frem, stjernestudenten som valgte å bruke arkitekturutdannelsen sin til å planlegge nærmere 80 prosent av bankranene i USA en periode sent på 1800-tallet, detaljerte modeller av hvelv og ranere i operakostymer og kvinneklær inkludert. «Arkitekturens falne superhelt», kaller Manaugh ham.

I den andre enden står kjeltringen som ble så engstelig da han mente å ha oppdaget at han ikke var den eneste innbruddstyven i huset han planla å robbe, at han ringte til politiet

Men der det er forbrydtere, er det også politifolk og alskens produsenter av sikkerhet. MAnaugh er nemlig opptatt aogså av dem som bryter seg inn lovlig. Like fascinerede som de kriminelle han forteller om, er de lovlyige han oppsøker – låsentusiastene, for eksempel. En av dem ga så tidlig som i 1928 ut den uimotåelig titulerte boken «The Lure og the Lock». Forfatteren gikk ikke av veien for å bruke adjektivet vakker om sine favorittlåser, og forteller om «en krig som ikke kjenner noen våpenhvile» – mellom stadig mer utspekulerte innbryddstyver og stadig mer utspekulerte innbryddstyver og statig bedre tustede formgivere av låser og hvelv.

Bygningers og byers varierende form gjør at noen av dem er mer utsatt for kriminalitet enn andre – Los Angeles ble «verdens bankranhovedstad» på grunn av sin særlig velegnede veistuktur, iflge Manaugh. På det mest intense ble en av byens banker robbet hvert tredje kvarter på hverdager.

Overvåkning. Den innholdsrike «A Burglar's Guide to the City» er også en kulturhistorisk bok. Innbruddsrefleksjonene fører Manaugh thelt tilbake til antikken. Til forfaterne han nevner i sakens anledning, hører båder romeren Apuleius og Franz Kafka. Men finmen dominerer, mediet som for alvor har gitt det spektatkulære innbruddet et publikum. «Ocean's Eleven», «Die Hard» og «Panic Room» blir med skribentens blikk alle verk som først og fremst handler om utradisjonelle måter å omgås arkitekur på . Kunsthistoriekeren Managuh unngår dessuten ikke å kommentere likhetene mellom ulovlig åpnede pengeskap og Gordon Matta-Clarks avantgardistiske inngrep i amerikansk bygningsmasse.

Men Manaughs utgivelse er også utpreget samtidig, for digitaliseringen skaper nye og forbløffende muligheter både for forbryterne og for den som forsøker å overvåke dem. Informasjonen interett tilbyr om gater og bygninger, beskrives som en «gudegave» til innbruddstyver, men samtidig har ny teknologi gjord det nærmest umulig for tyver å komme unna dersom de først får politiet i hælene. Ie ntid hvor enkelte bygninger i praksis er gigantiske kameraer og hvr begrepet sikkerhet bruke stil å legiitimere så mangt, er innblikket Manaugh gir i den boksende sikkehetsindustrien, bortimot like skremmende som innblikket boken gir i hvor lett tilgjengelig utstyr for å byrte seg inn er.

Mennetsket romantikeren Manaugh utroper til vår tids ultimate urbanist, er, som forventet, en filmskikkelse: Jason Bourne bruker byen som både skjold og v¨pen. Bourner-referansen er med på å utvfylle bildet av en forfatter som ser i andre retninger enn de tradsjonelle, og som dermed skriver n bok om arkitektur og ubanitet som ikke ligner noen andre jeg har lest. Kåre Bulie